Om noe stort og flott.

Den 08.08.11 feiret jeg og min kjære sambo 2 år sammen. Jeg pyntet meg litt søtt og romantisk, forsøkte til og med å krølle håret. For å gjøre anledningen litt mer spesiell, tenkte jeg. Så trippet jeg ned på en av våre favorittspisesteder, hvor jeg skulle møte han, som kom rett fra jobb. Vi delte som vi hadde avtalt en diger fest av et måltid, Graffis grillfest lux. Vi snakket om alt og ingenting, snek kyss når kelner og andre gjester ikke så, holdt hender og koset oss som vi pleier. Etter herremåltidet som vi som vanlig ble temmelig stappmette av, følte jeg at anledningen tilsa at vi måtte ta i bruk dessertmagen. Siden vi tross alt var temmelig mette ble det med en oreoshake på deling. Etter to sup oreoshake fra hvert vårt sugerør reiste han seg plutselig, og kom rundt bordet til meg.

Tankene mine på dette tidspunkt går noe sånt som: "What the..." "Hva gjør han, han gjør..." "Å, Å, Å, å, å, oi, oi, oi, oi." "Ja, ja, ja, ja, ja!".

Han setter seg ned på kne og finner frem en nydelig, liten diamantring i hvitt gull. Han spør om jeg vil gifte meg med ham. Jeg sier ja. Jeg sier ikke mer enn bare ja, ja, ja med litt for lys stemme på noen minutter. Noen gledestårer.

Vi er forlovet. Og dagene siden har vært fyllt av mange flotte gratulasjoner, glede og kos.

Vi har sett sånn ut, nesten hele tiden.